DA KIRKEN SNUDDE - EN HISTORIE OM TEN SING

Det var høsten 1967, og tenåringsgutter i Bergen sto foran speilet og knyttet slipsknuter. Det var ett år igjen til den første konserten og de på scenen skulle siden bli kalt for tensingere.

Av journalist og forfatter Tomm Christiansen i anledning 50-årsjubileet for Bergen Ten Sing, 30. september 2017.

Det var høsten 1967, og studenter i Paris og Berlin demonstrerte i gatene mot autoritære myndigheter. Det var ett år igjen til studentrevolusjonen og de som sto på barrikadene skulle siden bli kalt for 68'ere.

Det var høsten 1967, og tenåringsgutter i Bergen sto foran speilet og knyttet slipsknuter. Det var ett år igjen til den første konserten og de på scenen skulle siden bli kalt for tensingere.

Studenter over hele Europa kastet fra seg de voksnes normer og verdensbilde. Vi kledde oss i dress og kjoler.

Et kor med et "rytmeorkester" var det få som visste om. Vi hadde riktignok sett det superamerikanske Up With People, dannet av Moralsk Opprustning, en bevegelse som skulle ta et oppgjør med kommunismen og nazismen. Ten Sing skulle ingen av delene. Bare lage "et show med mål og mening".

Det var tidlig på dagen da telefonen ringte. Ynglingeforeningen sekretær, som Kjell Grønner var, tok røret og kunne høre den aldrende fru Eva Sundt i den andre enden. Hun inviterte ham til et show i Hamburg samme kveld. Gud hadde talt til henne, og som hun sa: "Gud leder, eg betaler!" Det var et fyrverkeri av et show, der i Hamburg, og noe liknende skulle det bli til her hjemme. Men fru Sundt døde før Ten Sing kom på scenen.

I dag vet vi hvilken suksess Ten Sing ble. Etterhvert et vanlig begrep, folk skrev tensing med små bokstaver. Men da, før Ten Sing ble Ten Sing; hvordan så Ten Sing ut da? Månedsbladet i Ynglingeforeningen nevnte så vidt det nye koret. Hensikten var, sto det, "å skape grobunn for forståelse for å tale til dagens ungdom på deres eget språk." Det var en klisje, slik ikke i ungdommens språk, men den var ikke uten risiko. Det visste sekretær Grønner alt om. Hans Teenage-Parties i elegante Terminus Hall, der ungdom ble samlet på lørdagskvelder, ble av andre kristne organisasjoner sett på med ytterste skepsis. De lurte på om vi var ordentlig kristne, med all vår uskyldige underholdning og en andakt tilslutt. Vi var colakristne. Var vi frelst? Vi var for verdslige? Vi var fanget av "denne verden" og burde minnes om "det ene nødvendige". Vi burde sky alt som kunne fjerne oss fra Gud. De skrev i avisen. Det var den gang det var vekkelsesbevegelsene som styrte og satte grenser.

Jeg leser aviser fra 1967. Beatles hadde eksistert i sju år og utga Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ungdom begynte å lage egne band. Kan de i Liverpool, så kan vel vi også? Det var det året Einar Gerhardsen fylte sytti år. Sverige innførte høyrekjøring og det var fire år til fargefjernsynet kom. Ingen hadde vært på månen. Israel okkuperte Gaza og Vestbredden, og månedslønna til far var på 2.000 kroner måneden. VG leverte en framtidsanalyse som sa at om femti år kommer ingen lenger til å sulte ihjel.

Ten Sing var på vei til Ålvik i Hardanger, ei bygd med 444 innbyggere. Den første konsert ble holdt i samfunnshuset, ikke i kirken. Ingen i Ålvik satt hjemme denne kalde og mørke februarkvelden. Bussen med ungdom fra Bergen var forsinket, folk hadde sittet på harde trestoler i et par timer og ventet på noe de ikke visste hva var. Så kom de. Pent kledde ungdommer med et moralsk og kristelig budskap. Koreografi og et fengende orkester. Det knaket i gulvet under scenen. Noe slikt hadde de aldri sett før, i industribygda.

Neste konsert var i Engen Kino, fortsatt ikke i kirken. KFUM og KFUK hørte hjemme i Guds hus, men ikke vårt arbeid. Det måtte kjempes gjennom. Ten Sing kunne synge julesanger i kirken, men gitarene måtte stå igjen i våpenhuset, sammen med slagverket. På denne tid sto organistene opp mot konkurrerende instrumenter. Lekmannsbevegelsen mente at underholdning ikke var for kristne, rytmisk musikk var i seg selv erotisk, og dermed noe som vi måtte holde oss borte fra. Djevelen sto klar til å fange unge sjeler. Og den største forføreren av oss alle var Kjell Grønner. Han fører ungdommen vill. Og de mente vi ikke burde bruke kristennavnet. Vi leflet med farlige åndskrefter.

Den kristelige avisen Dagen kom ikke Ten Sing til hjelp. Avisen skrev: "Er det gode gjerninger, slagord, og en misforstått demonstrasjon som skal frelse verden og menneskeheten? Nei og atter nei. For kristne mennesker er der bare en ting, frelsen i Jesus Kristus, som gir håp for disse". Bergens Arbeiderblad kvitterte med at dette var kristelige alminneligheter og et anstrøk av 17. mai. Anmeldelsen het: "Hey Jesus".

Ten Sing på TT i Sandefjord, revolusjonsåret 1968. To tusen tenåringer gispet av begeistring. Skeptikerne syntes det var flott, men umulig å kopiere. Det var for stor, for dyrt og for komplisert. Ja vel. Året etter var det tensingkor i 160 byer og bygder.

Unge talenter debuterte i de nye korene. Som Viggo Sandvik i Vazelina Bilopphøggers, Herborg Kråkevik, Rune Larsen, Sissel Kyrkjebø, Silje Nergård, Morten Harket, Torill Sivertsen, Bjørn Eidsvåg, Sigvart Dagsland og den klassiske samtidskomponisten Håkon Berge. Tensingere fylte symfoniorkestrene.

Hanne Krogh var ikke med, men sier i dag at de fleste musikere innenfor populærmusikk fra syttitallet og fram i dag har vært innom Ten Sing. Og hun spør: Hvor ellers skal morgendagens artister få utviklet sitt talent? Hanne Kroghs anbefaling til dem som søker råd er: Begynn i Ten Sing. Der kan du gå fra å være halvgod til å lykkes.

Hva med de som ikke kunne synge? De ble teknikere, scenearbeidere, de drev med dans og koreografi. For Ten Sing var ikke først og fremst et kor og et show. Det var et ungdomsarbeid i seg selv. En helt ny tanke, men i tråd med de radikale tankene som 68'erne brakte med seg. Ungdom skulle selv få bestemme, ikke bare bli ledet og diktert av de voksne. Kjell Grønner var riktignok det store forbilde, men det var hans ungdommer som organiserte, planla, skapte, og som sa ifra når vi var uenige. For han kunne ikke alt. Han rekrutterte ungdom jeg tviler andre kristelige organisasjoner vill ha. Vi måtte ikke "se ut" som kristne. Det var nok at vi var det. Og det var vi jo. Vi var døpt. Hva betød det? Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum sier at "Ten Sing gjorde det lettere for noen å puste i kirken."

"Smil, få se om du kan smile". Kombinasjonen kristendom og glede var en ny sjanger. Å leve som kristen hadde vært en alvorlig sak. Men sang Ten Sing om troens konsekvenser? Det kom knapt noe radikalt budskap om solidaritet fra Ten Sing, utover "Hva har du gjort for din neste i dag?" Vi lå helt på siden av de europeiske ungdomsstrømningene. Det var ikke fra oss de kritiske spørsmålene ble stilt. Men det varte ikke lenge. Sky Sing i Stavanger og Crossing i Asker brakte den internasjonale solidaritet – "det sosialetiske engasjement" - inn i bevegelsen. Og de kjempet Ten Sing inn i kirkerommet. Tensingkorene begynte å synge salmer. Rytmesalmer. Og kristenfolkets rytmepoliti ga opp. Og vi som kom fra bedehuset sto måpende ved bakerste benk: Er det mulig? Er det lov? Er det sant, at kjerka er vår??

Rockefoten går i katedralen.

Men det hadde begynt noen år i forveien. Presten og salmedikteren Olaf Hillestad var prest i Slettebakken og etablerte i 1964 "kjellerkirken" med jazzgudstjenester. Han hadde søkt et Hallesby-stipend for å "studere den liturgiske utvikling i England". Han nevnte ikke "jazz" i søknaden.

KFUM og KFUK var det mest progressive kirken hadde, i motstrid med vekkelsesbevegelsen. Men ett sted gikk grensen, også for KFUM og KFUM. Der skulle ikke danses i forsamlingen. For var det noe som kunne føre til ting kirken var imot, så var det kropper i bevegelse. Men det løsnet, og det diplomatiske trikset het "liturgisk dans". Den kunne ingen bli opphisset av, selv om de danset i trikot. Dansepoliti ga til slutt opp. Det var ikke lenger synd å danse. Gud hadde skiftet mening.

Vi trodde vi hadde kontroll over vår bevegelse. Men så kom Jesus-bevegelsen. Hurra-meg-rundt i Guds rike! De kom uflidd kledd med en grenseløs begeistring og frimodighet. De snakket om Jesus utendørs, det var det bare Frelsesarmeen som gjorde. Jesus var sjefen, ikke far og mor eller biskopen. Men det gikk fryktelig galt. Dyrkingen av svermeriet brakte Jesus-folket på avveie.. I en saus av stemningsteolgi og mirakler, profetisk lederskap og streng disiplin skapte de er ungdomskultur som ofrene i dag kan fortelle rystende historier om ettervirkningene av. Noen forsøkte å overta Ten Sing-korene. Usunn karismatikk var på vei inn både i Ten Sing og Ungdomsforbundet, som det den gang het. Det førte med seg strid og det skapte personlige konflikter. Djevleutdrivelser, fundamentalisme og ekstatisk religion var - og er - fremmed for en bevegelse som KFUM og KFUK. De har i ettertid fortalte hvordan de forsøkte å ta over TT i Bergen i 1972. De fikk det ikke til. Men flere Jesus-disipler fra den tida er fortsatt. De la det ekstreme til side, og beholdt gnisten.

Det snurrer noen LP-er i disse dager, for dem som har skaffet seg grammofon. I 1969 spilte Ten Sing Bergen inn plate i Falconer Lydcenter i København og noen har spart på albumet. Det var ingen billig affære. Det var heller ikke turen, med fly og overnatting, mat og drikke for kor og orkester. Med konserter på Jylland. Vidløftige planer var lagt, om å synge i Tivoli. Og Kjell Grønner fikk skånsomt avverget noen ungdommelige planer om å invitere dronning Margrethe til konserten. Vi sang i Operaen, vi sang for kronprinsparet, vi sang for Cliff Richard. Og vi inntok Justøya Bibelcamping. Indremisjonspredikanten John Olav Larsen tok en dristig sjanse, men bedehusfolket klappet høflig i bibelteltet. Så ble Ten Sing internasjonal. Ten Sing Norway reiste ut, og i dag finner vi tensingkor i flere europeiske land, i Asia og i Afrika. Ten Sing Cape Town! Firstemt og treffsikkert, vuggende, lekende afrikansk med trommer og marimba.

Tiden gikk fra Ten Sing Bergen, men Ten Sing Bergen gikk ikke fra tiden. Det hører du på platen. Den er virkelig gårsdagens. Allerede i 1972 tok kor og orkester et kvantesprang med forestillingen "Et spill om Mennesket", et multidrama av Tor Eika, helt på grensen til hva et amatør-kor kan prestere. Det ble til i konflikt og fortvilelse, men grep hjertene til slutt. Andre tensingkor gikk andre veier, med stor inspirasjon fra gospeltradisjonen. Det ble en regnbue av uttrykk.

Vi fornyet gudstjenestene. Vi brakte humør til kirkene, vi sto for gleden. Vi sprengte grensene, og vi hadde de vakreste korene. I 1994 skrev Øystein Sunde låta om Frøken Bibelstripp. "Rett ut av Ten Sing med puppen i været ..." Det hadde ikke blitt noe Ten Sing uten Kjell Grønner. Alle superlativer om Kjell er oppbrukt. Han hadde skaperkraften. Han hadde retningen og tålmodigheten. Han hadde motet og viljen. Han hadde troen. En konservativ teolog. En radikal nytenker. Han gikk til topps i kristen-Norge, som generalsekretær for Norges Kristelige Ungdomsforbund, men valgte deretter laveste hylle. Han ble prest for de fengslede. Siden tok han seg av de skjøre løslatte. Han har fortjent Betaniaprisen, som han ble tildelt. Han har fortjent regjeringens kriminalitetsforebyggende pris, som han mottok. Han gikk Nordahl-Bruun-prisen, oppkalt etter han som skrev "Nystemten". Kjell Grønner fortjente kongens fortjenstmedalje i gull, som han bukket dypt for.

Han er en bauta, sier folk om Kjell Grønner. Det er han slett ikke. En bauta er av stein og står stille. Grønner er i bevegelse og har hatt evnen til å se både talenter og tapere. Han hadde bruk for begge. Derfor hadde det heller ikke blitt noe Ten Sing uten de titusener som har kunnet slå seg for brystet og si: Ten Sing – det er meg.

Bergen, 30. september 2017.